Grace

Jeg heter Grace, og jeg bruker pronomenene hun/hennes. Jeg identifiserer meg som transkjønnet og skeiv. Jeg har visst at jeg var bifil/panseksuell siden jeg var tenåring, men jeg ante ikke hva transkjønnet betydde engang før jeg var i begynnelsen av 20-årene. Da jeg oppdaget hva transkjønnet betydde, visste jeg med en gang at det gjaldt meg. Det var som om jeg var født med en hel haug med LEGO® klosser og hadde prøvd å bygge et sett, uten helt å klare det. Men da jeg fant ut at jeg var trans, så jeg endelig instruksene og skjønte hvorfor jeg hadde de brikkene jeg hadde, og hvorfor de passet sammen på den måten de gjorde.<br>

Jeg begynte å bygge med LEGO klosser som voksen, da de to døtrene mine ble interessert i LEGO Filmen. Det var noe vi alle likte. Jeg slet med alvorlige psykiske problemer på den tiden, og å bygge LEGO modeller var en av de få tingene jeg kunne gjøre sammen med dem. Jeg fortsatte imidlertid å bygge med LEGO klosser etter at de hadde lagt seg om kvelden. Det ble en måte for meg å takle de psykiske problemene og uttrykke meg på.

Fortell litt om AFOL LHBTQIA+-samfunnet. Hva har du fått ut av å være en del av gruppen?

Ofte blir LHBTQIA+-personer beskyldt for å være for åpne om noe seksuelt, eller for at de deler for mye av noe personlig ved å komme ut eller identifisere seg som skeive. Men sannheten er at folk bare er vant til én standard (dvs. at alle er streite), og LHBTQIA+-personer gjør ikke noe galt. Det å ha et trygt sted, er utrolig viktig fordi du åpent kan være deg selv uten at folk prøver å holde deg tilbake.

Som transkjønnet ser jeg ofte at det er mye misforståelse og transfobi i media og i mange deler av verden. Bare det å leve kan føles vanskelig. Jeg er ofte redd eller utrygg i ulike offentlige situasjoner. Som sagt, er det derfor fint å ha et trygt sted hvor jeg bare kan være til. Det er også et fint sted å finne venner og støttespillere.

Jeg bygger mange LEGO skulpturer som skildrer ting jeg har opplevd, og ofte bygger jeg LEGO kunst som er skeiv på en eller annen måte. Det er fint å ha et LHBTQIA+ AFOL-miljø (Adult Fan of LEGO) som kan være mottakelig for arbeidet mitt, men hvor det også er andre som kan ha opplevd mye av det samme som meg. Det gir meg også et sted å komme tilbake til for å finne støtte etter at jeg har vist fram verkene mine offentlig, et sted hvor jeg kan bearbeide noen av de fordekte eller åpenlyse fordommene folk har.

Hvilken rolle tror du næringslivet kan spille når det gjelder å støtte LHBTQIA+-samfunnet?

Jeg tror næringslivet må gjøre mer enn bare å sponse store pride-arrangementer og -parader. Det er hyggelig å se støtten på store markeringer, men ofte er det de små tingene som betyr mest. Den daglige kontakten mellom ansatte i frontlinjen og skeive mennesker er det som virkelig betyr noe for følelsen av sikkerhet og inkludering. Jeg liker å si at i pride-uken er det godt å være skeiv, men det er 51 uker til i året. Hva kan næringslivet gjøre for å bidra resten av året?

Forstå at livene våre kanskje ikke er som det typiske livet de forventer i henhold til forretningsmodellen eller fra kundene sine. Da jeg gjennomgikk transisjonen, forsvant all jobbhistorikken min fordi ingen av mine tidligere arbeidsgivere kjente meg som den personen jeg er nå. Søkte du på det tidligere navnet mitt, fikk du tusenvis av resultater, mens det nye bare ga et par. Det er det vanskelig å forklare for en bedrift som ikke er mottakelig og forståelsesfull.

Jeg tror også at næringslivet kan legge mer press på offentlig ansatte for å støtte grunnleggende menneskerettigheter for LHBTQIA+-personer. Som enkeltperson har jeg bare én stemme, men en bedrift har mye større gjennomslagskraft og innflytelse. Det hadde vært fint om næringslivet kjempet for oss, slik at vi ikke selv måtte bruke alle kreftene våre på det, men i stedet kunne nyte LEGO settene.

Hvordan bruker du kreativitet som et verktøy til selvutfoldelse?

Jeg ser kunstnerens jobb som å forstå og dele det andre bare kan få et glimt av. I min verden betyr det å dele erfaringer, følelser, frykt, lidenskap og andre ideer som er for diffuse til å fange. Målet mitt er å gjøre om noe så flyktig som en følelse til et håndgripelig kunstverk som noen bokstavelig talt kan plukke opp – og dessuten forstå. Jeg vil at folk skal se på arbeidet mitt og føle det jeg følte. Vi lever alle i våre egne hoder. Selv om vi i løpet av livet kanskje kjenner hundrevis eller til og med tusenvis av mennesker, er det bare en ti–tolv stykker vi kjenner virkelig godt. Jeg ønsker å stoppe folk et øyeblikk og invitere dem dypt inn i sinnet og livet mitt. Jeg skjærer tvers gjennom sosial etikette og sosiale murer, og jeg gir folk en direkte tilgang inn i en av de mest intime opplevelsene i livet mitt. Det kan være litt skremmende, men det er også en kraftig opplevelse som fremmer empati, og forhåpentligvis utvider betrakterens verdenssyn.<br>

Hvor og hvordan skal du feire pride-måneden i år? Hva betyr pride-måneden for deg?

Jeg har pleid å støtte pride på ulike arrangementer rundt omkring i hjembyen min. Men på grunn av pandemien og fordi vi skal flytte, kommer jeg ikke til å kunne feire pride på vanlig måte. I stedet kommer jeg antageligvis til å feire virtuelt med nære venner og LEGO miljøet mitt. Partneren min har blitt involvert i den lokale pride-gruppen, så vi kommer også til å være med på noen lokale nettarrangementer, og kanskje dele noen godbiter med naboene.