Ble THE LEGO® MOVIE™ laget med stop-motion?

Ble THE LEGO® MOVIE™ laget med stop-motion?

Det var spørsmålet alle stilte seg etter at de hadde sett filmen. Du også, siden du leser denne artikkelen. Det er forståelig, for regissørene hadde satt seg som mål «å sørge for at publikum ble forvirret over det de så, over hvorvidt det var stop-motion eller en datagenerert film», sa produksjonsdesigner Grant Freckelton til Vox i 2017.

Men som med så mange av de store spørsmål i livet, er ikke svaret et enkelt ja eller nei.

Det er fordi filmen er en hybrid. Den bruker datagenerert animasjon av ekte LEGO® deler, som oppnås med en fotorealistisk stop-motion-teknikk. (Slapp av, vi måtte også lese den setningen to ganger).

I denne artikkelen forklarer vi hva dette egentlig betyr, og vi har lagt ut noen påskeegg her og der!

Det viktigste for regissørene av begge filmene var at filmen skulle se hjemmelaget ut, som om den var laget av et barn (vel, et barn med et budsjett som var Hollywood verdig).

Som medregissør Chris Miller forklarer i en Warner Bros.-dokumentar fra 2015 ved navn Creating the Bricks: «Tanken var å bruke en svært hjemmelaget [stop-motion] film med LEGO klosser og prøve å gjøre den så filmatisk som mulig ved hjelp av lyssetting, kameravinkler og andre effekter man benytter seg av i en actionfilm med et stort budsjett.»

Hvordan fikk de dette til?

Vi vil begynne med å si at alt du ser i filmene består 100 % av LEGO byggeklosser. De ulike byene, planetene, galaksene, kjøretøyene … alt er laget fra bunnen av på en måte som følger «reglene» til ekte LEGO byggeklosser før det ble digitalisert. Med andre ord, ikke en falsk LEGO kloss i sikte.

Som Aidan Sarsfield, ansvarlig for datagrafikken, sa: «Byggekloss-teknologien som ligger bak denne filmen er ganske enestående. Når du ser en utsikt med flere tusen bygninger, er det ekte LEGO bygninger du ser. De er ikke juks, de er laget av byggeklosser.» – Creating the Bricks, 2015, Warner Bros.

I dokumentaren sa Chris Miller at grunnen var at «uansett hvilket bilde av filmen du fryser, vil du se noe du kan bygge selv.» Selv om det var noe så komplekst som en eksplosjon, en bølge på havet eller gjørme som sprutet på kameraet fra en LEGO Batmobile™ på tokt.

<br>

For å bygge opp settene byggekloss etter byggekloss, har filmdesignerne brukt et digitalt modelleringsprogram. Men heller enn å bruke vanvittig dyr programvare som du aldri har hørt om, var hovedprogrammet vårt egne, ydmyke, digitale byggeverktøy LEGO Digital Designer, som er gratis for alle å bruke!

Men selv om slike programmer gjenskaper fysikken i å bygge med LEGO (for eksempel ved å ikke la brikker som ikke hører sammen passe sammen), er problemet ved å bare benytte seg av dem at et eventuelt resultat kanskje ville vært noe som ikke er praktisk å bygge med LEGO.

For eksempel ville filmskaperne av THE LEGO MOVIE 2™ at figuren Ultrakatty skulle ha så mange pigger som mulig. Men man måtte eksperimentere og samhandle med ekte prototyper før filmdesignerne innså at selv om det er kult å ha massevis av pigger, ville det blitt umulig å holde figuren for en som skulle leke med den.

Nå lurer du kanskje på hvorfor det ville ha vært et problem, hvis den ellers så kul ut?

Alt har sitt utspring i regissørenes ønske om at alle delene av filmen skulle se ut som om den var laget av et barn. Hvis et barn ikke ville kunne holde modellene, ville det redusert … (det høres rart ut å si dette) «realismen» som de så gjerne ville oppnå. Så regissørene fikk leke med et utall ekte prototyper av figurene før de godkjente dem. Unnskyld, sa vi «leke med»? Vi mente «vurdere».

På tide med påskeegg! Du kan se massevis av prototyper av de originale figurene, settene og kjøretøyene spredt utover actionscenene i begge filmene!

Over til animasjonen. Selv om filmen er datagenerert, ble animatørene av filmen (det australske selskapet Animal Logic) bedt om å la filmen følge reglene til stop-motion så godt de kunne. Det vil si at figurenes bevegelser ble begrenset av fysikken deres. Albuer kunne ikke bøyes, bein kunne ikke strekkes ut og så videre. Det finnes eksempler på at disse reglene tøyes, for eksempel når en figur må «nikke». Men stort sett gjelder regelen om at man kan sette filmene på pause når som helst og gjenskape det som er på skjermen, også figurene.

Å følge reglene i stop-motion-animasjon er selvsagt ikke nok til å gjøre at filmene føles hjemmelagde. For å få til det, måtte de også ha noen skjønnhetsfeil. Den typen skjønnhetsfeil som med eksepsjonell presisjon ble lagt til i filmene. I Creating the Bricks snakker medregissør Phil Lord om å «legge ned så mye forskning og utvikling i å finne ut hvordan man får fingeravtrykk på LEGO byggeklosser», og du kan se resultatet av all innsatsen deres på mange av figurene, særlig på Emmets skinnende plast.

Ser du fingeravtrykkene?
Ser du fingeravtrykkene?

I tillegg til dette ble figurene skapt med skjønnhetsfeil i tankene. Særlig gjelder det romfareren Benny fra 1980-tallet. Han ble modellert etter Chris Millers ekte romfarerleke som han hadde hatt siden han var barn, en figur som var velkjent for å ha en designfeil som gjorde at hjelmen sprakk. (Forresten – har vi lov til å si det? Har vi passert foreldelsesfristen sånn at vi har lov til å snakke om feilene på 40 år gamle modeller av LEGO? Hvis du leser denne setningen, er svaret: «Ja … tror jeg».) Det er et sitat fra filmen, for de av dere som ikke tok den.

Det er et siste spørsmål vi må stille. Med alt arbeidet som ble lagt ned i å gjøre absolutt alt mulig å bygge, mikroskopene og dioramaene, den uendelige forskningen på skjønnhetsfeil og all den møysommelige jobben og produksjonen som måtte til for at filmen skulle se ut som en hjemmelaget stop-motion-film … Hvorfor ikke bare lage den som stop-motion?

For å svare på det, vil vi henvise deg til den delen av den første filmen som ble laget med den klassiske stop-motion-teknikken – rulleteksten. Den tre minutter lange sekvensen er laget av Stoopid Stoodios (best kjent for Robot Chicken), og det tok tre fulltidsanimatører to måneder å lage den. For å lage de fantastiske siste 12 sekundene av rulleteksten, der man ser alle de tidligere settene animert samtidig, måtte HVER av de tre animatørene flytte 150 LEGO klosser per BILDE. (!!!)

Tiden og arbeidsinnsatsen som ville ha trengtes for å bruke den teknikken på en hel film er nesten umulig å beregne. Men heldigvis bare nesten … for det ble beregnet da den første filmen var under utvikling. Å lage THE LEGO MOVIE™ med stop-motion ville ha tatt ti år og krevd 15 millioner LEGO klosser.

Kanskje de prøver det på den neste LEGO filmen, men for vår skyld håper vi den kommer raskere!

Bare ekte fans klarer å finne alle referansene vi har skjult i det nye Friends LEGO settet

Hvor mange skjulte referanser fra TV-serien klarer du å finne?

Vil du ha mer?

Sjekk vår «Adults Welcome» hjemmeside for å se utvalget av sett og artikler som er for de litt voksne!